Article

Fastlåst konflikt på Afrikas Horn

Kampene på grensa mellom Eritrea og Etiopia har stilnet, men eritreiske og etiopiske tropper står fortsatt mot hverandre på grensen etter kampene som raste i sommer (1998). Forholdet mellom de to landene viser få tegn på bedring. Forhåpningene til de to statslederne, president Isayas Afworki i Eritrea og statsminister Meles Zenawi i Etiopia, vil bidra til en ny æra i afrikansk politikk, blir satt på en hard prøve.

Etter at kamper brøt løs på grensa mellom Eritrea og Etiopia i mai 1998 er flere tusen mennesker drept eller såret, og hundretusener jaget på flukt. Striden står formelt om flere områder langs grensa, men også økonomiske faktorer har bidratt til å ødelegge forholdet mellom de to forbundsfellene fra den 30 år lange frigjøringskrigen mot militærdiktaturet Derg og diktatoren Mengistu Haile Mariam i Etiopia.  

Etter Eritreas frigjøring i 1993, ble det ikke gjort noen endelig grenseoppgang mellom de to landene. Uenigheten om enkelte grenseområder har eksistert siden frigjøringen, for det meste i fredeligere former. Men det har også tidligere vært sammenstøt og trakassering av lokalbefolkningen i området. Kampene i sommer startet i distriktet Badme i den vestre delen av den omlag 1000 kilometer lange grensa som skiller de to landene. Etiopia sier årsaken til konflikten er at Eritrea invaderte området i mai, mens Eritrea sier områdene tilhører dem og viser til gamle kart fra det italienske kolonistyret. I en pressemelding fra den etiopiske regjering 20. august i år, hevdes det at Eritrea ikke inkluderte Badme i sitt territorium under folkeavstemningen om landets selvstendighet i 1993. Området har imidlertid vært inkludert på eritreiske kart, men fortsatte å være administrert av Etiopia etter Eritreas frigjøring. Etiopia fikk i fjor produsert nye kart hvor grensa i konfliktområdene er flyttet. Disse kartene inkluderer nå Badme i Etiopia, og landet sendte grensepoliti for å håndheve grensa.  

Stillstand i forhandlingene

Det ryktes at det finnes verdifulle metaller i Badme-området. Dette er ikke bekreftet, men det er ingen hemmelighet at det vaskes gull i noen av elvene i Vest-Tigray. Det er likevel uklart om konflikten kun dreier seg om hvor grensa går, eller om det ligger ønsker om ekspansjon til grunn. Kampene omfattet etterhvert fire ulike grenseområder mellom de to landene, og mens kampene pågikk anklaget Eritrea Etiopia for å ville forsøke og sikre seg territorial kontroll over tilgang til havnebyen Assab ved Rødehavet. Tallene på hvor mange som mistet livet i kampene er usikre, men Etiopia sier de har drept eller såret 11 000 eritreiske soldater.  

Forsøk på megling i konflikten mellom Eritrea og Etiopia kommer fra mange hold, men sentralt står OAU (Organisation of African Unity) og en forhandlingsdelegasjon fra USA og Rwanda. De la i juni fram en fire-punkts fredsplan som også er anbefalt av FNs sikkerhetsråd. Planen går i korthet ut på at det blir opprettet en demilitarisert sone langs grensa og at en demarkering av grensa etter gamle avtaler med Etiopia og den tidligere italienske kolonimakten kommer i gang umiddelbart. Planen understreker at begge parter må trekke seg tilbake til stillinger holdt før 6. mai i år, da Etiopia administrerte det omstridte området selv om det i følge de gamle italinekse kartene var eritreisk område. Etiopia har godtatt kravet, mens Eritrea ikke vil trekke seg tilbake fra land det mener det rettmessig eier. Forhandlingene har stått i stampe siden fredsplanen ble lagt fram, og det har ikke kommet nye initiativ fra OAU.  

Flere grensekonflikter

Grensekonflikten med Etiopia er ikke den eneste Eritrea har vært involvert i de siste årene. I 1995 gjorde Eritrea krav på Hanish-øyene i Rødehavet. Etter begrensete militære kamper med Jemen om øyene, godtok begge parter at konflikten skal avgjøres av en internasjonal meklingskommisjon. Øyene er i hovedsak ubeboelige, men strategisk viktige, og spekulasjonene går på om det er store oljeforekomster i området. Eritrea har allerede begynt prøveboring utenfor Zula sør for havnebyen Massawa.  

Forholdet til Sudan og regjeringen i Kartoum er etterhvert svært dårlig. Regjeringen i Eritrea har gått offentlig ut med støtte til SPLA, frigjøringshæren i Sør-Sudan, i dennes kamp for å styrte regimet i Kartoum – hvilket bare er en hårsbredd fra en krigserklæring. Eritrea beskylder Sudan for å sende kommandotropper over grensa for å gjennomføre raid og legge ut miner. De diplomatiske forbindelsene mellom de to land er brutt og grensa er stengt. Det har vært uroligheter langs grensa siden januar i år, og i følge Internasjonale Røde Halvmåne er bortimot 50 000 mennesker tvunget på flukt. Ruth Simon i AFP (Associated France Press) har siden april 1997 sittet fengslet i Eritrea uten dom for å ha sitert president Isayas Afworki angående tilstedeværelsen av eritreiske tropper i Sør-Sudan for å bistå SPLA. Eritreas regjering vil ikke bekrefte om de har tropper i Sudan. Eritrea har også hatt uoverensstemmelser om grensa mot Djibouti.  

Fortsatt sitter 4-500.000 eritreiske flyktninger fast i Sudan etter forrige krig, og den eritreiske regjering ba for over et år siden FNs høykommisær for flyktninger (UNCHR) om å trekke seg fra arbeidet med repatrieringen. Dette skjedde etter at UNCHR hadde kritisert Eritrea for å sile flyktningene som skulle få komme tilbake, for å hindre personer de anser som islamske fundamentalister eller for å ha sympatier med Kartoum-regimet å komme hjem til Eritrea.  

Konflikten mellom Eritrea og Etiopia har vakt bekymring i USA. Både Eritrea og Etiopia er strategisk viktige for USA i de nye maktkonstellasjonene etter den kalde krigen, hvor muslimsk fundamentalisme er Vestens nye fiende og Eritrea og Etiopia utgjør vennligsinnede øyer med kristen dominans. Eritrea støttet USAs avgjørelse om bombing av Irak i Gulf-krigen, mot slutten av sin egen frigjøringskrig i 1991, og sammenlignet Saddam Hussein med Etiopias blodige diktator Mengistu Haile Mariam.  

Konsekvenser

Taperne i disse regjeringsskapte konfliktene er befolkningene i to av verdens fattigste land. I følge tall fra etiopiske myndigheter har grensekonflikten skapt 300 000 interne flyktninger i landet, mens FN-kilder opplyser at 100 000 mennesker i Tigray og Afar er tvunget på flukt. Også i Eritrea er minst 100 000 mennesker flyktninger som følge av konflikten. Mest alvorlig er det at folk ble nødt til å flykte ved begynnelsen av regntiden når de skulle sådd åkrene sine. Det vil si at uansett om denne konflikten ender i morgen, vil mange ikke ha mulighet til å brødfø seg selv på lang tid og heller ikke ha såkorn for neste år når dette årets avling går tapt. Menneskelige og økonomiske ressurser som skulle vært brukt til gjenoppbygging og forbedrede kår for befolkningen, blir igjen brukt til å kjøpe våpen for å sikre at  statsledere ikke taper ansikt – mens sårene etter siste krig enda ikke er leget.  

De uoffisielle tallene går ut på at 20 000 eritreere er kastet ut av Etiopia, og 8000 etiopere er kastet ut av Eritrea. Det siste blir tilbakevist av Eritrea som påstår at de etioperne som har forlatt Eritrea, har reist frivillig. Etiopia skal også ha internert et stort antall eritreere deriblant studenter og mange tidligere medlemmer av EPLF (Eritrean Peoples Liberation Front) med beskyldninger om spionasje og pengestøtte til Eritrea i grensekonflikten. Eritrea tilbakeviser alle lignende beskyldninger. Tvertimot er 71 etiopiske krigsfanger løslatt og sendt hjem 28. august. Over en halv million eritreere bor i Etiopia og minst 100 000 etiopere i Eritrea.  

Nye penger

Under grensekonflikten ligger et stadig forverret forhold mellom de to land på grunn av den økonomiske politikken. Fram til høsten 1997, da Eritrea innførte sin egen valuta nakfa, var den etiopiske valutaen birr brukt i begge land. Etiopia ville at de to lands valutaer skulle kunne veksles én til én, mens Eritrea satte en kurs på nakfaen som gjorde at landet kom gunstigere ut i handelen med Etiopia. Som en reaksjon krevde Etiopia at all handel mellom de to landene skulle foregå i dollar, og de innførte også prosedyrer og reguleringer som i praksis stanset grensehandelen.  

For Eritrea må sammenbruddet i handelen ha blitt opplevd som et regelrett strupetak fordi Eritreas viktigste inntektskilder blir rammet. Eksporten av egenproduserte varer til Etiopia med et potensielt marked på 60 millioner kjøpere – om enn fattige – ville kunne gi Eritrea betydelige inntekter. Eritrea hadde håpet å dra nytte av både valutafortjeneste og fortjeneste på import av viktige råvarer for konsum og reeksport med priser langt under de på markedet i Asmara. Sammenbruddet i handelen rammer også alle de små og store lokale kjøpmennene som i århundrer har handlet med hverandre på tvers av det som i dag er grensen mellom Eritrea og Etiopia. I tillegg mistet Eritrea betydelige tollinntekter da Etiopia gikk over til å bruke havn i Djibouti. Til da hadde 70 prosent av Etiopias utenlandshandel gått over de eritreiske havnebyene Assab og Massawa.  

Misnøye

Det kan også stilles spørsmål om Eritrea eller Etiopia, eller begge landene, innenrikspolitisk sett har noe å tjene på å holde konflikten med hverandre gående. Begge landene opplever en gryende misnøye fra ulike befolkningsgrupper.  

Arbeidsløsheten i byene i Eritrea er stor, særlig blant de unge som i større og større grad lengter ut av landet til bedre muligheter for utdannelse og arbeid. Skal man dømme etter det økende antallet dyre biler i Asmara i 1997 og et økende antall tiggere, er de sosiale ulikhetene tiltagende. Regjeringen blir kritisert for å prioritere den kristne høylandsbefolkningen på bekostning av områder med hovedvekt av muslimske pasturalister. To tredeler av landets befolkning er fortsatt delvis avhengige av matvarehjelp utenfra, en situasjon som ytterligere kan forverres siden importen fra Etiopia av korn, det lokale teff, nå er usikker på grunn av konflikten. Hjemvendingen av godt utdannete eritreere fra Vesten kunne bidratt med betydelig ekspertise i gjenoppbyggingen og utviklingen av landet etter krigen, men har latt vente på seg.  

Når det gjelder Etiopia spekuleres det i om stasminister Meles Zenawi er i ferd med å miste grepet på styringa av landets 60 millioner innbyggere fordelt på et hundretalls etniske grupper. Misnøyen med regjeringen går i hovedsak ut på at den favoriserer befolkningen i Tigray i nord, mangel på reelt demokrati og brudd på menneskerettighetene. Amhara-befolkningen, som var i mot at Eritrea skulle få sin selvstendighet, står i spissen for kritikken mot regimet. Statsminister Meles Zenawi har i lang tid blitt beskyldt for å løpe Eritreas ærend, og for å være for ettergivende overfor Eritrea. Nylig meldte Washington Post imidlertid om tilnærming mellom regjeringen og eksilgruppen One Ethiopia som domineres av amhara og har stått bak krass kritikk av de etiopiske myndighetene internasjonalt. Tilnærming mellom regjeringen og amharaene kan bidra til å forverre forholdet mellom Etiopia og Eritrea, dersom den innebærer at amharene får større aksept for sitt syn på nabolandet.  

Oromo Liberation Front (OLF) fører fortsatt væpna kamp mot regjeringen i enkelte områder, og Islamic Front for the Liberation of Oromia (IFLO) driver geriljavirksomhet i det sørøstlige av Etiopia. Flertallet av oromere ønsker derimot ikke krig, men like rettigheter med andre etiopere, noe de mener de ikke har i dagens Etiopia. Landet har i tillegg en uoppklart grensekonflikt med Somalia om Ogaden-ørkenen.

Tradisjon og stolthet fremheves av Eritreas president som det viktigste i den pågående konflikten med Etiopia. Selvstendigheten er fortsatt så ny og sårbar at det skal lite til før landet føler seg truet – de økonomiske forutsetningene for å overleve som selvstendig stat er skjøre. For Eritrea har overlevelse vært knyttet til militær kamp. Mange tidligere kadre i frigjøringshæren sitter i departementer og regjering – inkludert presidenten selv som har 25 års erfaring bak frontlinjene.  

Eritreas politiske linje som kan sies å være noe tilnærmet “ett folk, én vilje” har vært en viktig overlevelsesstrategi og forutsetning for å vinne den 30 år lange frigjøringskrigen og begynne gjenreisningen av et land i ruiner. Men det skal politisk klokskap til for å opprettholde denne felles entusiasmen over år uten å tippe over i overstyring og manglende rom for politiske motsetninger og individuell frihet. Frie, demokratiske valg som ble lovet i løpet av 1997 er enda ikke avholdt, og landet har heller ingen fri presse. Videre utvikling vanskeliggjøres nå når Eritrea bruker sine sparsomme ressurser på konflikter med nabolandene på Afrikas Horn. 

Internett

Grensekrigen mellom Eritrea og Etiopia, utkjempes også på Internett. Begge lands regjeringer har egne hjemmesider der det pøses ut propaganda og beskyldninger om motpartens angivelige overgrep for å sanke sympatisører for egen politikk. Beskyldningene er til forveksling like. De handler i hovedsak om hvem som er den aggressive part, og om menneskerettighetsbrudd i motpartens land. På den eritreiske regjerings hjemmeside refereres det for eksempel til at Etiopias statsminister, Meles Zenawi, skal ha uttalt at Etiopia har rett til å kaste ut enhver utlending av hvilken som helst grunn – om det så er øyenfargen.  

©Thera Mjaaland. Publisert i X-magasin 5/1998.

Les også artikkelen Uløst grensekonflikt