Article

Uløst grensekonflikt

– Stort navn, lite sted, sier jeg til de tre politimennene som står rundt meg og gransker det etiopiske ID-kortet mitt, samtidig som de prøver å finne ut hvorfor jeg har havnet i Badme. En av politimennene som tydeligvis ikke kan se forskjell på en stjerne og en kamel, som utgjør de offisielle stemplene i henholdsvis Etiopia og Eritrea, har skapt uro rundt min ankomst. Badme er jo ikke et vanlig reisemål for turister. Den knøttlille byen med det tidligere ukjente navnet ble først verdenskjent da den etiopisk-eritreiske grensekrigen brøt ut i mai 1998.

I følge fredsavtalen som ble underskrevet i Algiers 12. desember 2000, ble Eritrea-Ethiopia Boundary Commission (EEBC) med tilhold i Haag, nedsatt for å avgjøre grensetvisten ut fra historiske traktater og kart. Begge landene tolket den første uttalelsen, offentliggjort i april 2002, som en seier. Denne uttalelsen slo derimot ikke eksplisitt fast hvor grensa i Badme skulle gå. Etter at kommisjonen kom med sin siste kunngjøring i mars 2003 har det derimot blitt klart at Badme hvor kampene startet, og som har fått en enorm symbolsk verdi for begge land, ville tilfalle Eritrea. Demarkeringen som var planlagt å begynne i mai 2003, ble utsatt til juli, og videre til oktober samme år. Så ble den utsatt på ubestemt tid på grunn av Etiopias protester og trusler.  

I et brev til FNs Sikkerhetsråd 22. september 2003 sier den etiopiske statsministeren Meles Zenawi at det er utenkelig at det etiopiske folket kan akseptere "den åpenbart feilslåtte rettferdigheten" som ligger i at Eritrea skal overta Badme, noe han karakteriserer som "ulovlig, urettferdig og uansvarlig". Han advarer derfor FN om at opprettholdelsen av kommisjonens avgjørelse kan lede til nye kamphandlinger. I sin tale på den etiopiske nasjonaldagen 28. mai samme år hadde statsministeren allerede uttrykt sin misnøye med kommisjonens avgjørelse, og signalisert at Etiopia ville fortsette å uttale sin uenighet. "Ikke bare det, vi vil bruke alle midler, gjennom lovlige og fredlige instanser til å få rettet opp dens [kommisjonens] feilaktige avgjørelse." Regjeringen tilbakeviste samtidig bestemt alle spekulasjoner om gjenopptagelse av kampene ved grensa, bortsett fra hvis de selv blir angrepet. Kommisjonen har til nå sagt den bare vil revurdere sin beslutning hvis begge land ber om det siden både Eritrea og Etiopia gjennom fredsavtalen har forpliktete seg til å følge avgjørelsen. Eritrea har ikke mer å diskutere.  

Folk jeg møter i Badme by derimot er ikke i tvil om sin tilhørighet; de sier de er etiopiske. Spørsmålet har da heller ikke vært hvor folk har bodd og fortsatt bor. Grensekommisjonens oppgave var å stadfeste hvor den gamle kolonigrensa – en linjal-rett strek på verdenskartet – faktisk går i terrenget. 

Gressletter

Fra Shiraro er det om lag femti kilometer nordover til Badme by. Det går en sivil lastebiltransport hver ettermiddag; to på lørdager siden det er markedsdag i Shiraro. Vi passerer Gomalo, fjellene der de eritreiske styrkene sto til de ble presset tilbake og ut av Badme by i februar 1999. Det var fra disse fjellene Shiraro ble beskutt i begynnelsen av krigen. På forsommeren 2000 ble de eritreiske styrkene presset videre inn i Eritrea. De etiopiske styrkene inntok Barentu og Tessenay, og hadde retning østover mot Asmara. Det som fra etiopisk side under hele konflikten hadde vært karakterisert som en forsvarskrig ble en invasjon. Det stoppet der etter hardt internasjonalt press. Politiske krefter i Etiopia skulle helst sett at både den eritreiske hæren og regjeringen hadde blitt knust en gang for alle, og ikke minst at Etiopia hadde sikret seg tilgang til havet. Etter den siste klargjøringen fra grensekommisjonene er det flere som beklager at dette ikke ble gjort. For mange etiopiere er det vanskelig å forstå logikken i at de skal tape Badme når de "vant" krigen.  

I alle avisartiklene jeg har lest om konflikten blir Badme karakterisert som gold ørken. Lastebilen jeg er passasjer på passerer kilometer på kilometer med gressletter. En av passasjerene, en lokal jordbruksassistent, forklarer at det er gode beitemarker her, men at mange av bøndene ikke har kommet tilbake. Jorda er gjort ubrukelig av miner.  

Lørdagskveld i Badme

Jeg har funnet overnattingsplass på Mekelle Hotell ved den åpne plassen midt i Badme by. Siden det er lørdag er det fullt de fleste stedene. Soldatene kommer inn fra leirene i området for atspredelse. De er i sivil. Det snakkes amharisk, istedenfor det lokale språket tigrinya. Mange av de tilreisende jentene går med subbe-side bukser, små stroppe-topper og magene bare. Mange røyker åpenlyst. Det er ikke slik kvinner vanligvis kler seg i Etiopia. Og røyker de skjer det i så fall i smug.  

Det er ingen hemmelighet at prostitusjonen er høy der det er soldater. Da grensekrigen med Eritrea startet trakk mange unge kvinner nordover. Jeg spør en ung kvinne fra Gondar, fra Amhara-regionen lengre sør, om foreldrene vet hvor hun er? Hun sier hun har ringt dem, men at hun ikke sa fra hvor. Samme kveld blir venninnen hennes forsøkt slått ned av en beruset soldat med en tjukk stokk. Vi satt og småsnakket i bakgården, da han plutselig kom farende inn. Han fortsatte inn på et av rommene og truet en av jentene som ikke var den han lette etter. Hun hadde derimot lynende kjapt klart å stikke seg vekk på et annet rom i mørket, siden lyset fra generatoren i Badme by ikke virket den kvelden. Han blir avvæpnet og tatt med på politistasjonen. Neste dag får jeg vite at han klarte å stikke av på veien. Tidligere har han angrepet henne med kniv; kuttet henne i ansiktet, på magen og over skulderen. Arret under øyet er godt synlig. Den gang fikk han en måned i fengsel.  

Når det hele er over blir hendelsen fortalt og spilt ut om og om igjen med kroppsbevegelser, høye stemmer og latter av den unge kvinnen og hennes veninner. Hun som unnslapp denne gangen blir rådet til å forlate Badme, finne et annet sted å "jobbe". Men hvor skal hun dra? Senere våkner jeg til sinte rop i natten, en kvinnestemme i fistel skifter til gråt.  

Døsig søndag

For folk i Badme er området uten tvil et stykke Etiopia. Har aldri vært annet. – Usikkerheten har ligget hos forskjellige styresmakter opp gjennom tidene som aldri har satt sine ben her, mener folk. Da Shabia, de eritreiske styrkene, inntok Badme presset de lokalbefolkningen ut. Mange sivile ble drept. Da de etiopiske styrkene gjeninntok Badme by for fire år siden kom folk tilbake, ikke bare de som hadde flyktet, men fra hele Etiopia, med håp om å finne arbeid der det var soldater.  

En av dem er Kebedesh. Navnet hennes betyr tung byrde. En søndag i Badme sitter jeg og drikker mez, honningvin og kaffe hos henne. Her har hun et lite spisested i en bølgeblikkhytte. Hun har vært her i tre år. Kebedesh forlot de fire barna sine hos moren, og dro for å jobbe i Badme. Hun serverer indjerra, den etiopiske surdeigspannekaka med saus til, sewa, det lokale hirseølet og honningvin. – Det første året da antallet soldater var størst var det bra utbytte, sier hun. Siden har det bare gått nedover. 

Det er vanskelig å forestille seg krigen. Det er få tegn på den, bortsett fra noen hus som fortsatt er i ruiner. Tre FN biler passerer sakte gjennom byen. Folk frakter vann fra brønnen med esler. Sauene dilter rundt på den store åpne plassen midt i byen, det eneste som er stort i Badme by. På den lille opphøyde plattingen står det en enkel flaggstang der det etiopiske flagget ble heist ved gjeninntakelsen av byen. Menn går hånd i hånd, slik menn i Etiopia gjør når de er gode venner. Livet går videre, en klisjé, men likevel. 

Noen få kilometer unna ligger den eritreiske byen Deda. Vi kan se silhuetten av kirka på en høyde. Vi kan se lysene fra Deda mot nattehimmelen. En eldre kvinne slår fast at før Shabia (eritreerne) kom var dette et rikt land, bra jord, kyr, gull. – Det er godt klima her, lite sykdom, sier hun. Hun kommer fra Shire/Endaselassie og har bodd i Badme i femogtjue år. Samtalen dreies mot de siste kvegtyveriene. Folk sier eritreere kommer over grensa og stjeler kveget og geitene deres. De får ikke lov av egne myndigheter å dra over grensa for å ta de tilbake. De er opprørt. Andre er opptatt av å få tilbake de eiendommene de mener er rettmessig deres etter at de kom tilbake til Badme. En ung kvinne sier huset hennes ble ødelagt i krigen. Nå kjemper hun om retten til det jordstykket huset sto på. Hun mener naboen har tatt for seg av jordstykket i hennes fravær. Problemet er at det ikke finnes papirer. Hennes far som visste det, er død.   

Hvis det hadde vært lov å fotografere i Badme ville jeg fotografert tankgranathylsene som nå står plantet i bakken med bunnen opp, og gjør nytte som stativ for ølbegrene som viser at det selges lokalt øl. Jeg ville også tatt et bilde av Hotell Hilton, en beskjeden stråhytte ved den store plassen midt i byen med sengeplasser til leie. På den store plassen og langs hovedveien er det plassert skilt som minner om faren for Aids. Det står at for å være beskyttet mot Aids må man holde seg til en partner. Det står at å demme opp for Aids er hardt kollektivt arbeid. Slagordene er skjøre motangrep i en epidemi som har skutt fart nettopp på grunn av krigen.  

"Just do it"

På tilbaketuren passerer vi igjen Wa'ala Nehibi, som er blitt oppsamlingsleir for om lag 5000 tusen politiske flyktninger fra Eritrea. Mange tilhører den etniske gruppen Kunama som mener seg forfulgt i Eritrea. Propagandaen som ble produsert i Etiopia under grensekrigen for å legitimere spesielt det siste avgjørende angrepet på Eritrea våren 2000, var at Eritrea er et udemokratisk land med en despotisk leder, og at krigen dermed ville frigjøre det eritreiske folk. Det gikk ikke så langt, men TPLF’s sentralkomité var splittet i spørsmålet, og tolv medlemmer som ville hatt en mye hardere linje overfor Eritrea forlot senere møtet i protest våren 2001. At eritreere kommer som flyktninger til Etiopia blir brukt som bevis på at Eritrea ikke er et fritt land. Saken er at folk hopper av begge veier, og at deres valg blir brukt politisk i en strid som enda ikke er avsluttet. 

Da Shiraro ble beskutt under grensekrigen var det ingen sivile som omkom, bare husdyr i tillegg til materielle skader. Inne på Badme Bar i Shiraro er merker etter kuleregn fortsatt synlig. De er fra Derg-tiden og revolusjonen (1975-1991) mot militærregimet i Etiopia. Azeb som driver Badme Bar legger henna på føttene og hendene for tredje dag på rad. Hun sier det er fordi det ikke er nok å gjøre. Baren går dårlig. Det er ikke så mange soldater igjen.  

Det merker også barjentene. På Green Bar i Shiraro står ti barjenter og henger en lørdagskveld. Det er en håndfull menn til stede. På Bar Africa seinere på kvelden er det tolv barjenter og snaut ti menn. De unge kvinnene skotter bort på mitt reisefølge, en etiopisk kvinne; kanskje hun er en konkurrent? Nike slagordet, "Just do it", som en mann har på T-skjorta si får unektelig en annen klang i denne settingen. – Jeg vet ikke om noen som dør av Aids her, sier en ung mann i Shiraro. Dr. Hanna Witten på det Regional Health Office i Mekelle i Tigray bekrefter at det til for nylig ikke har eksistert en egen kode for å registrere Aids dødsfall statistisk. 

Hver generasjon sin krig

Tella (78) vil fotograferes med geværet som stammer fra tiden med Kedamay Weyane, de første revolusjonære, det første bondeopprøret i Tigray, Nord-Etiopia i begynnelsen av 1940-årene mot keiser Haile Selassie. I 1943 sendte keiseren en stor hær for å stoppe opprøret. Assistert av British Royal Air Force ble sentrale områder i Øst-Tigray bombet, og en potensiell revolusjon stoppet. Jeg fotograferer Tella i hans hjem foran en propagandaplakat fra grensekrigen med Eritrea, en appropriasjon av et velkjent religiøst bilde med den rettferdige Sankt Michael som dreper Satan. På plakaten svinger den etiopiske statsministeren, Meles Zenawi, sverdet over hodet til den eritreiske presidenten Isayas Afworki.

– Etiopia ville ikke vært noe land hvis det ikke var for at vi hadde geværer, sier Assefaw som aldri går noe sted, heller ikke på bar, uten Kalashnikoven sin. Han var geriljasoldat under revolusjonen, han var i Badme under grensekrigen. Folk kunne høre drønnene fra fronten ti til femten mil unna. Den unge servitøren på Tekezze Cafe i Shiraro forteller han også husker lydene fra massakren i Hausien i juni 1988 da Derg angrep med MIG og helikoptre en markedsdag. Han var for liten til å skjønne. Da grensekrigen startet var han i Eritrea, men flyktet tilbake til Etiopia.  

Folk i Tigray synes å være samstemte i at hvis Eritrea inntar Badme, vil de kjempe igjen. De har ofret for mye til å gi slipp. For mange liv har gått tapt. Dessuten er det viktig å forstå at folk i dette området har et helt spesielt forhold til nettopp land. Ikke bare som økonomisk ressurs, men som noe som innebærer sterk tilhørighet og identitet, og at å kjempe for dette landet derfor oppleves som viktigere enn fred.  

Det er derfor ingen tvil om at både folket i Tigray og dets politiske parti TPLF har øvet sterkt press på regjeringen hvor partiet inngår i regjeringskoalisjonen EPRDF, Ethiopian Peoples Revolutionary Democratic Front. Det er uvisst om statsminister Meles Zenawi ville overlevd politisk hvis han hadde inntatt en mer forsonende linje etter at det ble gjort kjent at Badme ville tilfalle Eritrea. For øyeblikket er den politiske retorikken trappet opp, mens den militære situasjonen er stabil. Men man tar ikke sjansen på å begynne demarkeringen av grensa. 

På hjemveien rett utenfor Adi Nebrid eksploderer et av dekkene på bilen. Det er flere enn jeg som et sekund tenker det kunne vært en mine. På en høyde over den lille byen troner en statue av Hayelom, en av revolusjonens martyrer.

©Thera Mjaaland, 2003

Les også artikkelen Fastlåst konflikt på Afrikas Horn og Betrayed?