Log in
photographer/social anthropologist

Article

Samhold satt på prøve

Sannhets- og forsoningskommisjonen har dokumentert apartheid for historien. Men så lenge privilegiene og ressursene fortsetter å tilhøre et lite mindretall og størstedelen av befolkningen fortsetter å være sosialt og økonomisk marginalisert, er det langt fram til reell forsoning i Mandelas "regnbuenasjon". Spørsmålet er også hvordan kvinnenes erfaringer ble ivaretatt i denne prosessen?

"Ingen fremtid uten tilgivelse", var forhenværende erkebiskop og fredsprisvinner Desmund Tutus velkjente programerklæring. Som leder av Sør-Afrikas Sannhets- og forsoningskommisjon, grunnfestet han dermed prosessen i en kristen tradisjon. "Kleenex-kommisjonen" var derimot kallenavnet som ble brukt med bakgrunn i alle boksene med papirlommetørkler som ble nødvendig under høringene.

Men forsoningsprosessen har i tillegg til å bli forstått ut fra et psykologisk katharsisaspekt en viktig basis i det afrikanske ubuntu, som innebærer solidaritet, gjensidig ansvar og respekt. En person er til i kraft av sine relasjoner til andre personer. Mens det kartesianske begrepet "jeg tenker, altså er jeg" danner basis for vestlig oppfatning av individualitet, ville et tilsvarende uttrykk utfra ubuntu bli "jeg deltar, derfor er jeg".

Utfra dette paradigme vil kriminelle handlinger ikke bare angå individet, men hele samfunnet. Fokus blir derfor hvordan man skal kunne restituere både offer og overgriper overfor kollektivet. Den sørafrikanske Sannhets- og forsoningsprosessen skulle gjøre det mulig for både svarte og hvite å leve side om side i det nye Sør-Afrika. 

Tilbakesteg

Noen amnestihøringer gjenstår fortsatt (i 2000), men kommisjonens hovedkontor i Cape Town, er i ferd med å pakkes ned. Fra daglig å kunne følge høringene på radio, TV eller i avisene, er det nå tilnærmet stille. Sannhets- og forsoningsprosessen har vært et modig nasjonalt prosjekt, som har blitt svært godt mottatt internasjonalt, men som har blitt sterkt kritisert innad i Sør-Afrika.

– Hva vi ikke kan tilgi, sier Mary Burton, en av medlemmene i kommisjonen, på konferansen "History and Memory" på Univeristy of Cape Town i august i år, – er at de som representerte systemet apartheid, ikke ba om tilgivelse. Gjennom prosessen for å oppnå nasjonal transformasjon, ble tilgivelse slik sett en moralsk byrde som ble pålagt enkeltindividet, mener Burton.

Apartheidregimets siste president, de Klerck, fikk sladdet kapittelet om seg selv i rapporten, og hans uttalelse om at han ikke visste om overgrepene som ble gjort av regimet, skapte mistro og harme. – At de politiske partiene har vært svært avvisende til resultatene som fremkom i de første fem bind av rapporten i 1998, var et tilbakesteg for forsoningsprosessen, mener medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen Glenda Wildschut. – Kanskje ANCs forsøk på å stoppe rapporten var mer ødeleggende enn at National Party (NP) gjorde det samme, sier hun.

ANCs motvilje lå i at det ikke ble gjort noen forskjell på de overgrep som ble begått av apartheidregimet og de overgrep som ble begått av motstanderne av regimet når det gjaldt alvorlige brudd på menneskerettighetene. ANC mente de hadde kjempet en legitim kamp. Siden ANC aldri benyttet seg av sin mulighet for å gi tilbakemelding på det som kom fram på høringene, men istedenfor prøvde å stoppe hele rapporten rett før utgivelsen, ble klagen rettslig avvist.

– ANC regjeringens tilbakeholdenhet med å implementere de anbefalingene som kommisjonen har kommet med, kan tilbakeføres til denne konflikten, hvor kommisjonen vant juridisk, men tapte politisk, mener Wildschut. Fortsatt venter ofrene for overgrep på kompensasjon, selv om kommisjonen ga regjeringen sin anbefaling allerede mot slutten av 1997.

Går vekk fra ubuntu-tankegangen

På spørsmål om man i dag kan se hva slags virkning Sannhets- og forsoningsprosessen har hatt på dagens Sør-Afrika, sier Wildschut: – Jeg vet ikke hvem som sa det, men noen mener vi fortsatt ikke har full oversikt over virkningene av den franske revolusjonen. … For mange enkeltindivider har prosessen virket helbredende. Andre ønsker at de aldri sto fram med sin historie. For enda andre vil virkningene, spesielt de psykologiske, av det de opplevde under apartheid, kanskje aldri bli mulig å snakke om – eller de vil komme til overflaten etter mange år.

Wildschut mener derfor det er problematisk at det nå er satt strek for å kunne stå frem med historier for kommisjonen. Hun mener likevel at prosessen har gjort det mulig for Sør Afrika – fra å være en verstingenasjon – til i dag å se fremover. Hun er mer bekymret for at det nye Sør-Afrika nå beveger seg i en mer individualistisk og kapitalistisk retning, vekk fra den kollektive ubuntu-tankegangen.

Innenfor det nye Sør-Afrika er det nå muligheter for initiativrike enkeltindivider til å komme seg fram både karrieremessig og økonomisk. Disse trer i stor grad ut av tidligere fellesskap som jobbet for at hele kollektivet skulle se forbedringer. President Thabo Mbekis ideologi, pakket inn i begrepet "African Rennaissance", blir av kritikere sagt å være en måte å både tilsløre og gjøre kapitalismens inntog i Sør-Afrika mer spiselig på.

Den nye sørafrikanske grunnloven som gir like rettigheter til alle, uansett hudfarge, har ikke klart å hindre at majoriteten av den svarte befolkningen i like stor grad som under apartheid, sitter fast i fattigdomfella. Utdanning og helsetilbud er fortsatt goder som den enkelte må betale for selv. Arbeidsledigheten blant den svarte befolkningen er alarmerende høy.

Voldsproblemet

Sør-Afrika har også et voldsproblem som ikke lenger er politisk betinget. Om det er mer eller mindre vold i dag enn under apartheid vet man ikke, siden det ikke ble ført statistikker under apartheid og dagens kriminalstatistikker ikke blir offentliggjort.

– Strukturene i samfunnet fra det gamle apartheid er ikke fjernet, og hvis vi ikke klarer å gjøre noe med det, vil vi før eller senere ende tilbake i et totalitært samfunn, sier Andrew Dawes, professor i psykologi ved University of Cape Town. Hans forskning på virkningen av fattigdom, og hvordan politisk vold innvirker på emosjonell og moralsk utvikling hos barn og ungdom, strekker seg tilbake til 80-åra under apartheid.

Han poengterer at det ikke er noen automatikk i at barn som vokser opp med vold selv skal bli voldelige. Grunnen til at noen blir voldelige er mye mer sammensatt, mener han. Men i et samfunn som fortsatt marginaliserer store deler av befolkningen, vil en voldskultur ha grobunn. Aggresjon blir akseptert som problemløser, og voldelige helter blir feiret og sett opp til. Dawes fremhever viktigheten av at dagens Sør-Afrika klarer å bygge opp demokratiske praksiser og infrastrukturer som gjør at goder blir omfordelte. Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer i en slik setting vil bare forsterke den skjeve fordelingen av goder og ressurser.

Nattens redsel

Nattens mørke har sin egen redsel med dype røtter i apartheid og den politiske volden. Å bevege seg ute etter mørkets frembrudd, må skje på spesielle premisser. Du bør ikke bruke kollektive transportmidler om kvelden og ikke gå ute alene, får jeg høre. Må du allikevel ut, er fremkomstmidlet bil eller taxi; – Husk å lås dørene fra innsiden.

– Det eneste som hjelper er å innføre dødstraff, sier den hvite drosjesjåføren som kjører meg tilbake til bydelen Observatory i Cape Town en sen kveld. Jeg prøver å foreslå for ham – med henvisning til det lille landet Norge, som de fleste bare kjenner på grunn av hvalfangsten – at en økonomisk utjevningspolitikk ville være mer virkningsfull. Han blir stille, og når vi kommer fram, slår han av på prisen. Han venter med å kjøre til han ser at jeg låser meg trygt gjennom to sikkerhetsgrinder pluss hoveddøren. Hus som er tilknyttet en alarmsentral, har skilt med opplysningen "Armed Respons".

Tre uker senere smeller en bombe i bydelen. Jeg ser at redselen sitter dypt i den enkelte og den blir bekreftet igjen og igjen ved hver ny voldshendelse. Det vil ta tid å overkomme den gjensidig mistilliten som ble skapt under apartheid. Men de som var offer for apartheid, har i større grad enn de som på en eller annen måte tjente på systemet, benyttet seg av muligheten til forsoning som Sannhets- og forsoningsprosessen ga. Samtidig er det essensielt for at prosessen ikke bare skal bli et blaff, at også den økonomiske hverdagen forandrer seg for de som fortsatt er marginalisert i et Sør-Afrika etter apartheid. 

Mangelfullt kvinneperspektiv

Sannhets- og forsoningskommisjonen ble utstyrt med et omfattende mandat for å kartlegge alvorlige brudd på menneskerettighetene under apartheid. Kommisjonen valgte å tolke mandatet til kun å gjelde den korporlige, politiske volden som ble utøvet av representanter for apartheid mot enkeltindivider. Noe av kritikken mot forsoningsprosessen har gått på at man på denne måten har unngått å legge vekt på den volden som hele systemet i seg selv utøvet overfor hele den svarte befolkningen. Ved å unngå dette perspektivet har kommisjonen, ikke maktet, i nevneverdig grad, å belyse hvordan spesielt kvinner ble rammet av systemet apartheid. 

Vitnet om menn

Sannhetskommisjonen ble tidlig i prosessen advart av uavhengige organisasjoner og forskere mot å innta en kjønnsnøytral holdning. Tre egne kvinnehøringer ble avholdt og rapporten inneholder et eget kapittel om kvinner. Men ifølge kritikerne har ikke kommisjonen klart å problematisere og integrere kjønnsperspektivet i hele rapporten.

Av de som vitnet på høringene hvor kommisjonen skulle kartlegge alvorlige brudd på menneskerettighetene, var flest kvinner (55,3 prosent). Flesteparten av kvinnene vitnet om menn, brødre, ektemenn og sønner, mens mennene snakket om seg selv. Slik sett ble kvinnene konstituert som annenhånds vitner og marginalisert i kartleggingen av brudd på menneskerettighetene som gjaldt dem selv. Dette til tross for at Kommisjonen på forhånd var innforstått med at når kvinnene snakket om menn, måtte de også motiveres til å snakke om sin egen rolle.

Dobbelt marginalisert

Antropologen Fiona Ross, ved University of Cape Town, poengterer i en studie gjort tidlig i høringsprosessen, at ved å klassifisere kvinnene som annenhånds vitner, blir de dobbelt marginalisert. Hun gjør oppmerksom på at kvinner ofte, selv om de snakker om menn, implisitt også snakker om seg selv og sin egen rolle i kampen mot apartheid. Denne posisjoneringen av kvinnene er ikke utelukkende gitt utfra apartheid, men utfra at Sør-Afrika var, og fortsatt er, et sterkt patriarkalsk samfunn.

Debbie Budlinder, som skrev kapitlet om kvinner i rapporten, mener kritikken av rapportens kvinneperspektiv er ubegrunnet. Hun mener at det er gjort tydelig rede for disse perspektivene i rapporten og at kommisjonens oppgave ikke var å se på systemvold. Budlinder vil ikke diskutere saken videre med undertegnende.

Seksualisert vold

Et av de temaene kommisjonen ikke har klart å utdype, er seksualisert vold slik den rammer kvinner. Rapportens manglende analyse på dette feltet er en underkjennelse av brudd på kvinners menneskerettigheter. Kvinner ble utsatt for seksualisert vold både av apartheidregimet og av sine egne kamerater i frigjøringsbevegelsene. De høye voldtektstallene i post-apartheid Sør-Afrika, vitner om at kommisjonen har latt en viktig mulighet gå fra seg til å problematisere de maktstrukturer som ligger til grunn for denne type vold mot kvinner.

Seksualisert vold i Sør Afrika er tabubelagt, og har gjort det ekstremt vanskelig for kvinner å stå fram og fortelle om overgrep. Kvinner i høye stillinger har i tillegg unnlatt å vitne, fordi de ikke vil risikere sine posisjoner og karrierer. Det er også blitt antydet at kvinner har valgt å tie for å unngå å måtte angi tidligere kamerater, som i dag besitter høye posisjoner innenfor det nye Sør-Afrika.

Sannhets- og forsoningskommisjonens oppgave var å legge grunnen for et felles fundament, som det var mulig å bygge det nye Sør-Afrika på. Kritikken mot rapporten peker på at fundamentet slik det nå fremstår, i dominerende grad, tar utgangspunkt i et mannsperspektiv på menneskerettighetsbrudd under apartheid. 

Sannhets- og forsoningsprosessen

The Promotion of National Unity and Reconciliation Bill ble lagt fram for Parlamentet i november 1994. Forslaget ble lovfestet og satt i verk i 1995, etter konstitueringen av Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Kommisjonen skulle både se på overgrep begått av apartheidregimet og alle de andre impliserte parter i kampen mot apartheid. Unikt for den sørafrikanske prosessen, var at man muliggjorde innsyn i alle parters overgrep, likeledes at høringene (med noen få unntak) har foregått for åpne dører.

Ofre for grove brudd på menneskerettighetene skulle gis mulighet til å fortelle sine historier. Både enkeltindivider og organisasjoner ble bedt om å vitne. Individuelt amnesti skulle gis til overgripere som ga full redegjørelse for sine handlinger. Nasjonal enhet og forsoning skulle oppnås ved at sannheten om fortiden ble gjort kjent for alle.

 

©Thera Mjaaland. Publisert i Klassekampen 7. oktober 2000.