Log in
photographer/social anthropologist

Articles

Øyne som ser

Er ikke du for ung til å reise rundt i Etiopia aleine, spør Lulu på 7 år når jeg møter han på flyet til Addis Abeba. Han sitter og vrenger lommene sine for alt innhold for å vise meg alle pengene han har fått før han reiste tilbake fra USA, der han er blitt hjerteoperert. I setet ved siden av sitter faren hans og stønner over sønnens åpenhjertighet.

Men Lulu vil dele med sin tvillingsøster. Halvparten skal hun få, det er ikke snakk om for han å beholde alt for seg selv. Det han derimot er mest opptatt av er om moren og de 8 søsknene hans er på flyplassen for å møte han etter 9 måneder i utlendighet. Han vandrer ut i den mørke Etiopianatten med en liten bagasjetralle på slep og vinker full av glede og forventning over å endelig være tilbake.

Jeg er glad noen møter meg, denne første kvelden i Etiopia.

Jeg trodde jeg hadde forberedt meg godt til reisen.
Men jeg er ikke forberedt på folks intensitet, deres mangel på avstand.
Ferendj, ferendj, roper ungene og stimler sammen rundt meg, for å bli sett, for å bli fotografert eller for å få penger. Helst alt sammen.

Jeg er hos et folk som er tilstede i øynene sine.
Som er nysgjerrige.
Som ler.
Som ler av meg fordi jeg er annerledes.
Fordi jeg er hvit.
De er gavmilde gjestfrie – men også krevende.
Kan du ta meg med til landet ditt?
Dere er rike. Du er rik.
Gi meg kameraet ditt, kvinne.
Eller skoene –
Hvor er bilen din?
Jeg blir ikke trodd på alt jeg har valgt å ikke ha.
Hvorfor har du bare en kjole? Hvorfor går du kledd som en tjener?

Etiopia er et land som etter 30 års krig med Eritrea, og 17 års krig med sin nordligste provins Tigray, er i ferd med å stable et skjørt demokrati på beina; et land med ny demokratisk erfaring, men hvor troen på at individet kan gjøre noen forskjell er liten.
Gi landet ditt andre bilder av oss enn krigens og sultens, ber en kvinne.

Som gjest får du den beste maten. Gjerne kjøtt som mange ellers ikke har råd til å spise så ofte. Nesten alltid indjerra, en slags pannekake som smaker surt, fordi den har gjæret i 4 dager. Og sauser med masse sterkt berbere-krydder i.
Folk deler det de har, så lenge de har. Eneste grunnen til å ikke dele, er at du ikke har noe.
Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har blitt bedt på te, kaffe eller mat til mennesker jeg bare akkurat har møtt.

Folk her er ikke redde for å komme nær med kroppene sine. Reiser du med buss, som er det vanligste transportmidlet i Etiopia, blir du fort vant til det du også at andre mennesker kommer nær. Bli ikke forundret om noen sovner på skulderen din etter å ha delt matpakken sin med deg og de som sitter nærmest - eller over at noen tar deg i hånden og leier deg bortover veien i pur glede over at du kan snakke litt på deres eget språk. Og kanskje har den eritreiske kvinnen ved din side en datter i Stavanger.

I et land med mange mennesker og store familier, er alenehet en luksus eller i verste fall et nederlag. Det er for dem ganske uforståelig at jeg reiser rundt aleine og slett ikke har noen mann og barn i en alder av snart 40.

De er overbevist om at jeg er ulykkelig.
Eller kanskje jeg er en dårlig kvinne?
Kanskje –

Jeg hadde ikke ventet at de så uforbeholdent gir meg blikkene sine.
At de ser.
Direkte og nysgjerrig.
Ertende og tillitsfullt.
Og at de gir meg lov til å se tilbake.
I tillegg til alle fotografiene kan jeg ta med meg hjem erkjennelsen om hvor viktig det er å føle seg sett –
følelsen av en dypere forbindelse til andre mennesker på tross av alle forskjellighetene.
I et lite blikk.
Jeg hører ofte innvandrere si at vi nordmenn er så kalde.
Kanskje er vi litt redde for å la andre få varme seg i øynene våre –
Bare en liten stund.

Når jeg besøker Lulu i landsbyen hans, sier han: De kom alle sammen å møtte meg på flyplassen. Hele gjengen.
Lulu og vennene hans spiller med klinkekuler han har hatt med seg fra USA, og de skyter fugler med hjemmelagde spretterter.
Nigisti blir tilkalt, for bare jenter styrer med gryter og panner. Fuglen blir stekt og skrumper inn til nesten ingenting.
Og deles på fire.

Hvis du spør Lulu kan du få høre på hjertet hans som slår taktfast nå med en pacemaker.

©Thera Mjaaland. Publisert  i Appell (5) 1995