Article

Glemte dere Zula?

En stjerne laget av små lyse steiner kantet med tomme rustne tomatpurebokser er det som er igjen etter en etiopisk militærleir nord for Forro i Eritrea. Et nennsomt rutemønster av stein i sanden der hvor teltene ser ut til å ha stått, vitner om en følsomhet og en estetisk sans som står i sterk kontrast til en aggressiv krigsmakts destruktive ærend. Det er stille her, religiøst stille, bare avbrutt av bussen som stopper og sjåføren som lurer på om jeg skal være med. Og siden jeg ikke vil det, hva er det egentlig jeg holder på med? Og vet du ikke at det er fullt av miner i området her?

Bussforbindelsen mellom landsbyene Forro, Afta og Zula og havnebyen Massawa er kommet istand etter initiativ fra landsbyene selv og drives av landsbyene i fellesskap. Bussen går to ganger om dagen frem og tilbake til Massawa. Ellers passere bussen fra Asmara til Assab en gang i uken, og en gang den andre veien. Den reisen tar tre dager og du må ha med deg nok mat og vann for hele turen. Skal du fra Forro til landsbyen Haddish går du på en time.

Det er 65 kilometer og tar to timer å kjøre sørover fra havnebyen Massawa til landsbyen Forro. Turen går på ekstremt humpete veier gjennom et landskap som karakteriseres som halvørken eller ørken og strekker seg i hele Eritreas lengde sørøver langs Rødehavskysten. Denkalia omfatter et av de varmeste områdene på jordkloden og ligger noen steder ned til 120 meter under havflaten.

Zula Plain omfatter landsbyene Zula, Afta og Forro, U'nga og Haddish med bortimot 7.000 innbyggere som stort sett er muslimer og tilhører folkegruppene Tigre, Saho og Afar. I Forro er det også en del tilflyttende fra Tigrinyagruppen som tradisjonelt er ortodoks kristne.

Fruktbart , men regnfattig

Jordsmonnet i Zula Plain er av de mest fruktbare i Eritrea, og kunne potensielt sett bidratt  til større matvaresikkerhet i landet. Men området har samtidig ekstremt lite nedbør, og bare ti prosent av et areal på 14.000 hektar blir dyrket. Bøndene er helt avhengige av å få utnyttet den årlige flommen i Haddas-vassdraget maksimalt når regntiden setter inn i høylandet i juni, juli og august. Den store dammen som ble bygget av Keiser Haile Selassie i 1960-årene er helt fylt opp med silt, og har derfor ikke kapasitet til å magasiner flomvannet slik at bøndene kan nyttegjøre seg dette over et lengre tidsrom ved hjelp av irrigasjon.

De gamle husker bedre tider før krig og tørke, insektsangrep og klimaendring. En italiensk rapport fra 1911 beskriver befolkningen som rik. De hadde 17 ganger så mange kameler, 15 ganger flere kyr og 19 ganger så mange sauer og geiter enn da Kirkens Nødhelp gjorde sin levekårsundersøkelse, Poverty in an area of Plenty, fra Zula Plain i 1994. – Etter frigjøringskrigens slutt i 1991 uttrykte vi ønske om å delta i et prosjekt relatert til jorderosjon, sier Arild Jacobsen ved Kirkens Nødhjelps kontor i Asmara, – og Jordbruks-departementet i Eritrea spurte om vi kunne tenke oss å delta i det området som underveis i prosjektet har fått navnet Zula Plain.

Bøndene i området definerte selv utbedring av dammen og irrigasjonsanlegget som høyeste prioritet i det arbeidet som er satt i gang for å forbedre mulighetene og levekårene i et område som i dag fremstår som fattig og marginalisert. På grunn av dammens tilstand renner flomvannet i stor grad ut i ikke-dyrkbare områder, mens mangel på kontroll av flomvannet også skaper økt jorderosjon der hvor jorda er dyrkbar. Resultatet er nedsatt jordbruksprodusjon – både i form av mindre områder under kultivering og mindre utbytte pr. hektar.

Føler seg glemt

– Hvor blir det av hjelpen? spør de fire kvinnene når de får vite at jeg kommer fra Norge. To av kvinnene heter Halima og to heter Fatima, og alle fire er bosatt i landsbyen Zula. Etter krigen har de følt seg glemt av regjeringen i Eritrea. Under frigjøringskrigen var det stor aktivitet, og landsbyen bidro så mye den kunne med arbeid og penger. Frigjøringsbevegelsen EPLF (Eritrean Peoples Liberation Front) hadde helsepersonell i landsbyen, og bidro med lese- og skriveopplæring.

– Etter krigen har de begynt å ignorere oss, sier de. – Men så kom dr. Berhane Woldemikael fra Kirkens Nødhjelp og begynte å spørre oss og love oss mange ting. Men så har det ikke skjedd noe etterpå. Folk kommer og spør oss hvordan vi har det, slik som du gjør nå, men ingenting skjer.

Under krigen var ialt tre grupper av Eritreisk Kvinneunion aktive i landsbyen. – Krigen ga kvinneaktivismen et oppsving, men da krigen var over, falt arbeidet litt sammen. Det overordnete målet, et Fritt Eritrea, var oppnådd, sier Halima Sahle Mekele, forkvinne i både Eritreisk Kvinneunion og Folkefronten for Demokrati og Rettferdighet (EPFDJ) og medlem av distriktsbaitoen (folkevalgt forsamling) i Forro. Det er en bemerkelsesverdig posisjon for en kvinne i et samfunn som fortsatt er preget av at kvinnene forventes å leve tilbaketrukket i hjemmene.

Tretti prosent av husstandene er likevel kvinnestyrte. På grunn av krigen og utvandring er det i aldersgruppen 22-44 år dobbelt så mange kvinner som menn. Under krigen satte EPLF i gang et jordfordelingsprogram som også ga kvinner rett til jord. Kvinnen hadde i følge tradisjonen ikke kunnet arve jord, og i Zula Plain området skulle de heller ikke arbeide på markene. Sistnevnte gjør at de fleste kvinnene som i dag har jord i dette området, velger å leie bort jordstykket. Derfor blir de sittende igjen med mindre økonomisk utbytte enn om de hadde dyrket selv. 

– Allerede i forbindelse med levekårsundersøkelsen i 1994 ble det klart at vi måtte gjøre noe for kvinnene i området, understreker Arild Jabosen videre. – Og vi skjønner frustrasjonen når lite eller ingenting skjer etter flere besøk og undersøkelser om behov. Vi kan se at det er en konflikt mellom skapte forventninger og langsommelig saksbehandling før bevilgningene kommer. Vårt ønske om full detagelse fra lokalbefolkningens side i definering av prioriteringer skaper dessuten forventninger i forhold til tidsaspektet som sjelden kan imøtekommes. Derimot, når aktivitetene starter er de i godt samsvar med befolkningens ønsker. Denne form for prosess muliggjør større deltagelse i gjennomføring av prosjektene, og ikke minst skapes det et viktig eier- og ansvarsforhold i befolkningen til utviklingen av sitt eget samfunn.

Kvinner og tradisjon

At Kirkens Nødhjelps kvinneopplæringsprogram inneholdt temaet fødselskontroll og bruk av prevensjon ville derimot mennene deres ikke vite noe av. De mente kvinnene kunne bli fristet til sidesprang. De ønsket derfor ikke at kvinnene skulle eksponeres for denne type kunnskap, og satte samtidig spørsmålstegn ved menneskets inngripen i naturens gang. Mennene mente det ville være bedre om kvinnene lærte om økonomi, om å få enda mer ut av lite, og å spare penger.

I landsbyene er det ofte lite rom for den type nytenkning i forhold til kvinnenes rolle som begynte å utvikle seg under frigjøringskrigen, og som ble vanlig i de samfunnene frigjøringshæren selv bygde opp. Men det ser ut til at jeg blir mer opprørt over kvinnenes begrensing innenfor samfunnsstrukturen enn de blir over sin egen situasjon. De oppfyller sin plikt overfor tradisjonen med en type aksept og selvfølgelighet som jeg tenker bare er mulig så lenge det ikke finnes reele alternativer. Ennå.

Tradisjonene gir stabilitet og trygghet. Alle har definerte oppgaver, og alle passer på at ingen overskrider disse grensene som for det vestlige menneske oppleves som hemmende. Tradisjonelle praksiser er en arv som blir ivaretatt med ærefrykt og stolthet, og fordi den er så altomfattende, ofte gjør det vanskelig å gi rom for nye ideer og tanker. "Det frie menneske" blir her bare et vestlig begrep uten nevneverdig relevans i en annen hverdag.

©Thera Mjaaland. En forkortet versjon av artikkelen ble publisert i Medmenneske nr. 6, november 1997