Log in
photographer/social anthropologist

Article: Ethiopia

Gi meg kameraet ditt, kvinne

Nysgjerringe blikk. Bydende rop. Hvor skal du? Hvor kommer du fra? Latter. Jeg er den eneste hvite, og de lar meg aldri glemme hudfargen min. De er gavmilde, gjestfrie – men også krevende. Kan du ta meg med til landet ditt? Hvordan er landet ditt? Dere er rike. Du er rik. Gi meg kameraet ditt, kvinne. Eller skoene – hvor er bilen din?

Jeg blir ikke trodd på alt jeg har valgt å ikke ha. Hvorfor har du bare en kjole? Hvorfor går du kledd som en tjener?

Zafo kommer med stearinlys og røkelse. Barna hennes Amaniel (13), Eden (9), Abeba (8) og Bortokvan som betyr appelsin og er to og et halvt år, setter seg til på rommet mitt. Det er ingen som sier at du ikke har lov å være nysgjerrig i dette landet. De lager te til meg, og jeg deler de siste hasselnøttene og rosinene jeg hadde med fra Norge.

Jeg er på reise i Etiopia. På vei med buss fra Addis Abeba nordover til Asmara i Eritrea. Bussen har stoppet i en liten landsby i Tigray i Nord-Etiopia. Det er blitt mørkt, og bussjåføren vil ikke kjøre lengre den dagen. Araya tar meg med til Zafo som driver en liten bar og har fem små rom å leie ut. Det er fullmåne og bølgeblikktaket ser ut som en stjernehimmel når månen skinner gjennom de små hullene. På taket holder rottene kalas utover natta. Bussen skal gå videre klokka seks neste morgen. Jeg hører den tuter. Jeg lar den gå uten meg.

Det er vakkert i Tigray. Høylandet ligger på mellom 1500-2000 m.o.h., et slettelandskap med spisse fjelltopper og enslige trær spedt utover. Her dyrkes sorgum og teff på skrinn jord med okser og treplog.

Jeg blir stoppet av militærpoliti flere ganger de to første dagene i landsbyen, og spurt hvorfor jeg er der. Det er ikke så lenge siden krigen. Og det er ikke vanlig at hvite kommer hit  – og blir. Araya blir også utspurt siden det er blitt kjent at det var han som tok meg med til Zafos hus. Ethiopian Peoples Revolutionary Democratic Front styrtet militærregimet Derg, og overtok makten i Etiopia i 1991. Siden har situasjonen vært rolig, men spent. 17 års borgerkrig tok slutt, men demokrati må læres og mistenksomheten er stor. Araya viser meg den store, naturlige grotten nede ved elva som fungerte som bomberom.

Gi Vesten andre bilder av oss enn bare sultens og krigens bilder, ber en kvinne. Det er 10 år siden den forrige sultkatastrofen. Igjen ser vi sultbilder fra Etiopia, nå fra Wolaita i sør. Men Tigray er fortsatt sårbart, selv om folk her har vært vant til å forholde seg til et marginalt jordbruk i århundrer. Det katastrofale for 10 år siden var dessuten at borgerkrigen herjet, og at mye matvarehjelp som ble sendt til Etiopia ikke nådde folket i Tigray og Eritrea der sulten var størst. Motstanden mot militærregimet var massiv, og tilbakeholdelse av nødhjelp ble brukt som krigsstrategi. Men noen husker fortsatt hjelpesendinger fra Norge med fiskemel og kjeks. For dem var hjelpen helt avgjørende. De har ikke glemt.

Folk hilser og spør: Er du alene? Har du ingen mann og barn? spør de. De er overbevist om at jeg er ulykkelig. Eller kanskje jeg er en dårlig kvinne? Kanskje –

Zafo innrømmer at hun har kikka på meg gjennom sprekken i døra mens jeg vasker meg. Hun har varma vann (en luksus), og jeg sitter på huk oppi den store vaskebaljen som er et avkutta oljefat. Du er altfor tynn, sier Zafo etterpå. En kvinne skal ha gode runde former, sier hun og peker på seg selv. Klærne må jeg vaske i smug. Zafo vil helst gjøre det for meg selv om fingertuppene hennes nesten ikke har hud og deler av neglene er slitt vekk av daglig klesvask.

Zafo er 33 år og ler høyt og hjertelig. Hun går kledd i en rød silkeaktig kjole, og har gullsmykker i ørene og rundt halsen. Halsen er tatovert med blå border på tvers. I panna er det risset et kors dypt inn i huden. Tannkjøttet er farget blått. Håret er flettet stramt inntil hodet, men er løst i naken. Det står ut som en vifte, og er slik kvinner i Tigray går når de følger tradisjonen.

Når Zafo ikke ler, ser hun sliten ut og korset i panna blir en bekymringsfure. Zafo jobber bestandig, men jeg må krangle meg til å få hjelpe henne. Kanskje får jeg feie gulvet, skjære løk eller rense sorgum. Klær får jeg ikke vaske for jeg gjør det ikke på den riktige måten. To av de fem rommene hun har fungerer også som familiens soverom. Er rommene utleid, sover Zafo og den minste på sprinkelseng i baren, og de tre andre sover i huset til Imma, Zafos mor som bor rett over veien.

Er du ferdig med menn? Er du ferdig med sex? spør hun når jeg sier jeg har det bra uten en mann. Zafo vil ikke ha flere barn. Mannen hennes dro til Addis Abeba for to år siden. Han var innom henne for første gang nå nettopp. Det er slutt, sier Zafo. Det er ikke verdt det når jeg ikke brenner, sier hun om menn fra landsbyen som har et godt øye til henne.

Amaniel er eneste mann i huset. Som 13-åring har han allerede noe av den kommanderende vet-best-tonen som menn her ofte har. Amaniel må også hjelpe til hjemme og skjærer løk så tårene triller. Siden han er eldst, blir han ofte betrodd å gjøre innkjøp, men får seg en lusing hvis det ikke er bra nok. Når han er lei seg gråter han, selv om gutter ikke skal gråte. Da tar han jakka si over hodet og gjemmer seg i en rotete krok og sitter så stille at alle til slutt glemmer han. Å få være alene her er ingen selvfølge hvor alle rom er kollektive rom og privat tid knapt finnes.

Babani, sier Burtukwan om kvelden når hun begynner å bli trøtt. Bær meg! Ungene får være oppe til de sovner av seg selv. Vi sitter rundt parafinlykten, mens mennene drikker øl eller areki, etiopisk brennevin, og kvinnene lager kaffe. Amaniel og hans to yngre søstre Aden og Abeba bruker tiden til å lære meg tigrinya. Og jeg blir bedt om å fortelle fra landet mitt. 

Tretten måneder med solskinn, lyder turistbrosjyrene fra Etiopia. Noen tursitflom er det ikke, enda. Til det er landet for nedkjørt av krig, og den politiske situasjonen oppleves fortsatt som spent. Og tretten måneder med solskinn er ingen spøk. Hva regnet angår. Dessuten, året har virkelig tretten måneder. Hvis du teller tretti dager i tolv måneder, sitter du igjen med en rest på fem dager (seks hvis når det er skuddår) som blir den trettende måneden. Året er dessuten 1986 ikke 1994 i følge den etiopiske kalenderen.

Addis Abeba betyr "ny blomst", men byen ser ut som en søppelfylling fra lufta, sier min sidemann på flyet rett før vi lander. Jeg sitter og ser på den vakreste solnedgangen jeg noen gang har sett i dyp orange og lilla, og det er for mørkt til at jeg kan se om han har rett. Ingen vet nøyaktig hvor mange som bor i Etiopias hovedstad, men tallet anslås til å ligge et sted mellom to og fire millioner.

Det er bedre nå, sier folk, nærmest for å overbevise seg selv. Ihvertfall er det ikke krig. Og du kan få tak i det meste av varer, vel og merke hvis du har penger.

Det er farlig å gå her, sier Sami, på vei gjennom Arat Kilo. Det mange tyver her. Kanskje sier han det for å kunne tilby å følge meg. Han er tretten år, og vil gjerne at jeg skal besøke skolen hans en dag. Vi deler appelsiner på veien.

Jeg er tilstede hos et folk som er tilstede i øynene sine. Som er nysgjerige. som ler. Som ler av deg fordi du er annerledes. Fordi du er hvit. Ferendsj, ferendsj, roper ungene og stimler sammen rundt deg. For å se og bli sett, for å bli fotografert eller få penger. Helst alt sammen. Atti, atti, roper de. Du, du. Jeg er ikke forberedet på deres intensitet, deres mangel på avstand.

På vei til Bahir Dar treffer jeg Rahel. Hun roper på meg når jeg står og vasker meg ved vannposten bak kafeen, og ber meg på te. Rahel er nonne i den etiopisk ortodokse kirken. Hun er kledd i en grågrønn fotsid kjortel, sort kalott og et stort gult sjal. I hånden holder hun bønnestaven sin. Hun lurer på om hun har sett meg før? En dag skal jeg til Jerusalem. Kanskje vi møtes der, sier hun. Når vi nærmer oss Bahir Dar ser jeg de første sporene etter borgerkrigen. Utbrente tanks i veikanten og utover jordene. Forlatte og strippa for alt som kan brukes. Spor etter krigen som ingen fjerner eller kommer til å fjerne. Bonden pløyer rundt. Det tar år før tiden har visket vekk minnene og leget sårene.

Det er en time med buss fra Bahir Dar til T'is Abay. Guttene i lansbyen har laget et eget guidesystem for å følge turistene til Blå Nil-fossen. De er atten ialt som deler jobbene seg i mellom. Seks guider jobber hver dag, og alle pengene som kommer inn går i en felles kasse. Også deler alle likt. Forutsatt at alle gir inn i kassa det de faktisk får, er systemet bra, og det gjør at guidene ikke begynner å fallby prisene overfor hverandre.

Ved fossen møter jeg Patric fra USA på hektisk tur med fem landsmenn. De tar et raskt overblikk, knipser noen bilder og stormer videre. De har kommet en annen vei med papyrusbåt over elven på oversiden av fossen, og gått innunder selve fossen for å komme opp til det som er definert som utkikksplassen. Jeg føler meg plaget av hektiskheten. Men jeg liker lyden av foss.

Tarekegn var soldat i krigen mot Eritrea. Han viser meg skuddsåret i armen. Kameraten hans ble skutt og drept rett ved siden av ham. Tre år var han soldat før den etiopiske hæren ble jaget over grensa til Sudan. I Asmara har han en datter eller sønn. Hun var gravid da han måtte flykte. Og siden vet han ikke. Nå er han 26 år og jobber som guide i T'is Abay.

I Gondar er det vannmangel. På hotellet kommer Jedesdes med nattpotte og vann på en gammel whiskyflaske. Hun og Hirot står på balkongen og peker over gata til Etiopia Hotell. Der bor det en hvit mann, og de er skrekkelige nysgjerrige. Hirot vil at jeg skal ta et bilde av henne og gi til broren min. Kanskje han vil gifte seg med henne så hun kan komme til Norge.

Tsadkan som betyr gudommelig, lager kaffe og etterpå spår hun alle i kaffegruten.

©Thera Mjaaland. Publisert i Klassekampen 27. august 1994

Fotografier