|
|
Project: The journey/Reisen En stjerne laget av små lyse steiner kantet med tomme rustne tomatpurebokser er det som er igjen etter en etiopisk militærleir utenfor landsbyen Forro, sør for Massawa i Eritrea. Et nennsomt rutemønster av stein i sanden der hvor teltene ser ut til å ha stått, vitner om en følsomhet og en estetisk sans som står i sterk kontrast til en aggressiv krigsmakts destruktive ærend. Det er stille her, religiøst stille, bare avbrutt av bussen som stopper og sjåføren som lurer på om jeg skal være med, og siden jeg ikke vil det, hva er det egentlig jeg holder på med? Vet du ikke at det er fullt av miner i området her?  Zula, Eritrea 1996. ©Thera Mjaaland/ BONO 2022 Zula, Eritrea 1996. ©Thera Mjaaland/ BONO 2022 Haddish, Eritrea 1996. ©Thera Mjaaland/ BONO 2022Jeg får ikke fotografere den dansende Bilen-kvinnen. Hun har tatt av seg de to sjalene som alltid ellers i det offentlige rom skjuler litt av ansiktet og et langt flettet hår med gullsmykker festet i en ring på issen. Hun danser alene i sirkelen av kvinner, og beveger hele tiden hodet rytmisk fra side til side så de løse flettene slenger rundt henne. Ingen menn er til stede. Denne dansen tilhører bare kvinnene.  Keren, Eritrea 1996. ©Thera Mjaaland/ BONO 2022 Keren, Eritrea 1996. ©Thera Mjaaland/ BONO 2022Den runde hytta til Teklemariam med kjegleformet stråtak ligger på toppen av en haug for seg selv i landsbyen Dermosh, 2 timers gange fra Keren langs hovedveien mot Asmara. Det går en bratt sti opp fra det tørre elveleiet hvor det finnes vann bare man graver seg nedover i elvesanden. Sola er stekende midt på dagen. Innenfor er det mørkt og kjølig.  Darmosh, Eritrea 1996. ©Thera Mjaaland/ BONO 2022 Darmosh, Eritrea 1996. ©Thera Mjaaland/ BONO 2022Kona til Teklemariam, Letemariam, sitter på huk bak forhenget inni hytta og steker kitsja, et slags tynnbrød, over åpen ild. Familien er Bilen-folk. Han er 60 år. Hun er 40, og har satt 7 barn til verden hvorav 2 piker er døde. Han vil helst ha 3 barn til, men hun synes det er nok med de 3 guttene og de 2 pikene som lever. Den eldste sønnen gjeter familiens buskap som består av en flokk geiter, ei ku og en kamel, og de to yngre guttene får skolegang i Halimental et par kilometer unna. Terrassejordene ligger brakk på denne tiden av året, i februar. Siden dyrkes sorgum på den steinete jorda. Første gang jeg krysset grensa til Eritrea fra Etiopia over elva Mareb, tenkte jeg om Eritrea at det ser ut som det regner stein her. To år senere tenker jeg det samme.  Zula, Eritrea 1996. ©Thera Mjaaland/ BONO 2022Zufan dro til fronten da hun var 13 år. Og kjempet som frigjøringssoldat i 19. Hun har skuddsår i magen, i ryggen og i begge beina som verker spesielt når det er kaldt i været, slik som i januar. På veggen hjemme hos henne henger en tegning av Afrika som et ansikt med blodige tårer.  Zula, Eritrea 1996. ©Thera Mjaaland/ BONO 2022Nabeit betyr tjenerinne eller vertinne. 'Hun skal passe på meg når jeg blir gammel', sier faren; et lodd som tilfaller henne fordi hun er yngst i søskenflokken. Når han ikke er i nærheten og hun har litt tid til overs, ser hun på amerikanske musikkvideoer eller action filmer. Nabeit står opp klokka halv seks og lager ferdig niste til sine to eldre brødre som skal på jobb og ikke tar i den type arbeid så lenge det er kvinner i huset. Nabeit er født og oppvokst i Etiopia, men moren og faren hennes er begge eritreere. Hun kom til Asmara rett etter frigjøringen våren 1991 sammen med familien sin. På folkemunne blir de kalt amitsje, reservedeler, de eritreiske barna som har levd mesteparten av livet sitt i Etiopia, og blir helt uoffisielt og med en liten latter regnet som den 10. og siste folkegruppen i Eritrea. Når Nabeit er ferdig med å stryke klær, stryker hun til slutt sitt lange hår så det kan holde seg glatt.
< |
|
