Article

Bokanmeldelse

I boken Om kvinneleg omskjering sier sosialantropolog Aud Talle at fortellinga om kvinnelig omskjæring sprenger grensene for kulturoversettelse og utfordrer de eksistensielle grensene våre. Etter min mening er nettopp denne erkjennelsen viktig å etablere som et utgangspunkt når vi blir konfrontert med praksiser som vi fra et vestlig kulturelt ståsted, med ideologisk basis i humanistiske verdier og menneskerettigheter, verken forstår eller kan akseptere.

I følge Talle er mangel på kunnskap kopla til makt, det være seg mediemakt eller statsmakt, en kombinasjon som truer nettopp humanistiske og demokratiske verdier. Boken hennes er da også et resultat av en spontan reaksjon på det forfatteren har opplevd som journalistisk uklokskap i den norske debatten om kvinnelig omskjæring, og dermed eksempel på et lite konstruktivt bidrag til å få slutt på en skadelig praksis.

Talle har omfattende kunnskap om kvinnelig omskjæring fra antropologisk feltarbeid i Tanzania, Kenya og Somalia, og blant somaliske kvinner i London. Hennes erfaringsbakgrunn strekker seg bakover i tid til 1972 fra før fenomenet ble et tema på internasjonale kvinnekonferanser på 1980 og 90-tallet. I boken beskriver hun hva fenomenet kvinnelig omskjæring konkret innebærer, og setter det inn i en historisk og kulturell ramme. Fra å være en skikk hovedsakelig avgrenset til det afrikanske kontinent, har økende migrasjon sørget for at den også er del av en vestlig samtidskontekst. Vi får videre følge forfatteren på hennes egen erfaringsvei og tar del i hennes møter med afrikanske kvinner som er berørt av praksisen. Talle ønsker med dette å bringe den lokale afrikanske erfaringa inn i den norske debatten, noe hun mener er en forutsetning for å kunne føre en konstruktiv dialog om kvinnelig omskjæring. Boken ser kvinnelig omskjæring i et globalt perspektiv, men knytter samtidig fenomenet opp til en norsk virkelighet.

Selv om kvinnelig omskjæring i et menneskerettighetsperpektiv blir maktovergrep og grov krenking av et individs personlige integritet og verdighet, fastholder Talle at det må kunne gå an å ha et informert kulturelt ståsted uten å bli tillagt og forkaste universelle, humanistiske verdier. Hun mener at det er i skjæringspunktet mellom kulturell mening og makt vi må lete etter forklaringen på omskjæring som sosialt fenomen. Talle forklarer inngrepet som en konvensjon, en type “taus kunnskap” som ikke debatteres av de som utfører praksisen; men understreker samtidig at vi ikke dermed må se mennesker som viljeløse marionetter for kultur. Praksisen blir forstått og ført videre som nettopp en forutsetning for "det gode liv", og dermed til "jentas beste".

Antropologer har ofte blitt kritisert for sin kulturrelativisme som har gjort det tilsynelatende umulig å reagere på noe som helst. Og det er akkurat i forsøket på å relativisere for å forstå hvordan andre mennesker gir mening til erfaring og eksistensielle sider ved livet at Talle tidligere nok har blitt oppfattet som vag i en polarisert debatt som har spilt på sensasjon i motsetning til kunnskap. I boken nyanserer Talle dette ved å si at kulturrelativisme, å prøve å forstå en kultur på egne premisser, ikke er det samme som moralrelativisme, at alt er like bra. Hun gir da også eksplisitt til kjenne sitt eget ståsted mot praksisen i slutten av boka.

Talle betoner den kulturelt informerte samtalen som det viktigste redskapet for å stoppe kvinnelig omskjæring. Hun mener den store endringseffekten kommer når innflytelsesrike personer som selv er del av de miljøene hvor kvinnelig omskjæring praktiseres, offentlig begynner å erklære seg som motstandere av praksisen. En mediedebatt som først og fremst spiller på nordmenns moralske forargelse, slik tilfellet var høsten 2000 etter TV2-dokumentarene om kvinnelig omskjæring i Norge, havner milevis fra å utvise den respekt som forfatteren mener er en nødvendig forutsetning for dialog. Talle henviser videre til somaliske Safia Yusuf Abdi fra Harstad som mener at det ikke er videre lønnsomme strategier å bruke konfrontasjon, tvang eller trussel om fengselsstraff for å få stoppet praksisen, men fremhever istedenfor informasjon og en ydmyk holdning.

Talles lavmælte innsiktsfullhet vitner om et ektefølt engasjement og ikke minst stor respekt for de aktørene som er involvert i praksisen. Hun formidler forståelse om kulturell praksis uten å skape unødvendig avstand, uten å antagonisere, og etablerer gjennom det en mulig plattform for dialog. Boken er lettlest og gir en god oversikt over temaet kvinnelig omskjæring. Den kan fungere som en innføring for de som vil sette seg inn i temaet, samtidig som den makter å gi utdypende innsikt til undertegnete som allerede regner seg som godt informert.

Det som derimot forstyrrer meg litt er en følelse av at dette også er et forsvarsskrift for Talles eget faglig standpunkt som ble forvrengt i media etter de nevnte TV2-dokumentarene. Etter min mening burde den ballen vært lagt død. Og en liten detalj til slutt: Boken hadde etter min mening tjent på en annen utforming; det valgte forsidebildet vekker ingen assosiasjoner til temaet, ei heller nysgjerrighet. Jeg ville videre foretrukket en papirkvalitet som hadde minnet meg mindre om billig kiosklitteratur, og som hadde stemt litt bedre med bokens faglige forankring og seriøsitet.

Feminin integrering – utfordringer i et fleretnisk samfunn av Hege Storhaug og Human Rights Service handler spesifikt om innvandrings- og integreringsproblematikk i Norge, men trekker også på statistikk og erfaring fra Sverige og Danmark, England og Frankrike. Boka handler om norsk ungdom med innvandrerbakgrunn som giftes bort i foreldrenes hjemland; om risikoen for at jentebarn bosatt i Norge kan bli kjønnslemlestet; om frihetsberøvelse og vold mot innvandrerkvinner som umyndiggjøres og nektes skilsmisse. Boken er bygget opp rundt statistikk og dokumentasjon av det forfatteren ser som kritikkverdige forhold, og inneholder fortløpende forslag til forbedret statlig lovverk med formål å beskytte enkeltindividet mot overgrep. Det hevdes at en slik beskyttelse vil gi bedret integrering i det norske samfunnet.

Journalisten og forfatteren Hege Storhaug er informasjonsansvarlig i organisasjonen Human Rights Service (HRS). Denne konstellasjonen blir i boken omtalt som HRS og det brukes pronomenet vi. Organisasjonen ble opprettet for 3 år siden, og er en stiftelse som ønsker å bidra til generell kunnskapsheving om et fleretnisk samfunn, samt et mer handlekraftig beslutnings- og støtte-/hjelpeapparat i Norge. Målsettingen er bedre integrering av kvinner og forebygging av brudd på sentrale menneskerettigheter. Boken omtales som et “politisk verksted” for å kunne oppnå et velfungerende fleretnisk samfunn.

I boken defineres integrering som det å tilegne seg demokratiske basisverdier eksempelvis likeverd, likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet. Feminin integrering blir i boken belyst først og fremst gjennom det HRS mener er mangelen på integrering ut fra utilstrekkelig juridisk og faktisk beskyttelse for innvandrerkvinner i Norge. Gjennom omfattende statistikk belyses familiegjenforenings mønstre, tvangsekteskap og vold, manglende skilsmisserett for innvandrerkvinner og kvinnelig kjønnslemlestelse, samt disse praksisenes utvilsomt negative konsekvenser for kvinner. Vi får ta del i de sterke historiene til kvinner som har søkt å bryte ut av tvangsekteskap og voldelige forhold. Gjennom disse historiene får vi se hvor handlingslammet de håndhevende myndighetene i Norge kan se ut til å være også der de allerede har hjemmel i eksisterende lovverk. Som meglere i familiekonflikter i Norge har HRS erfaring med å bruke dialog, og har gått inn på premisset fra familien om at saken ikke må bli offentlig, og dermed innebære tap av ære. HRS mener derimot det ikke finnes nok dokumentasjon verken fra Norge, Sverige eller Danmark på hvorvidt informasjon og dialog virker etter intensjonene.

Boken tar, forenklet sagt som utgangspunkt at de må bli mer like oss. Det får sitt desidert mest ekstreme utslag når man i Tiltak E under punktet Kjønnslemslestelse av jenter i Norge, foreslår at alle jenter i grunnskolealder, og "som er gjensydd uten unntak vil bli åpnet" (s 241). Jenter i videregående skole vil få dette som et tilbud. Begrunnelsen for dette er at det handler om omsorg for barnet, eller sagt med andre ord, det er til “barnets beste”. Det er slående at dette er det samme argumentet som blir brukt av foreldre som omskjærer jentebarna sine (jmf Talle). Hvis kjønnslemlestelse er overgrep og brudd på menneskerettighetene, så vil en slik tvunget åpning etter min mening være det samme. HRS' ensidig fokus på menneskerettigheter fremstår dermed neppe som det beste redskapet for integrering, men tydeliggjør istedenfor behovet for andre metoder og virkemidler.

Det er utvilsomt viktig å åpne øynene for urett, og i dette tilfelle urett som rammer kvinner med innvandrerbakgrunn. Et lovverk som beskytter alle kvinner i Norge uansett opprinnelse, er en selvfølge. Men jeg tror ikke som HRS ser ut til å gjøre, at lover er det som vil gi den største integreringseffekten, eller at trussel om straff vil ha en vesentlig effekt på endring av holdninger. Det mest sannsynlige er at ulovlig praksis går "under jorden". HRS nevner da også faren for at innvandrermiljøene blir mer lukket, eller vil innta en fiendtlig holdning overfor samfunnet rundt, noe som nettopp vil bremse integrering. Med sin avslørende innfallsvinkel i boken blir leseren selv implisitt avslørt som ekstremt godtroende, og derfra er veien kort til å føle forurettet, moralsk forargelse mot "de andre". Det er kanskje ikke det beste utgangspunktet for forståelse og gjensidig respekt i et fleretnisk samfunn. Det viser også at bruken av informasjon i seg selv kan skape større avstand, og at nettopp dialog kan være et virkemiddel for å minske denne avstanden.

Boken Feminin integrering er en grundig bok, men jeg blir i tvil om hvilken stemme som taler i boken, om det er Hege Storhaug eller Human Rights Service, eller om disse to er ett? Likeledes er fremstillingen til tider noe upresis som når den ikke skiller mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Den er heller ikke presis når det sies at den norske handlingsplanen mot kvinnelig kjønnslemlestelse ble igangsatt av Kadra-avsløringene i TV2-dokumentarene. Handlingsplanen var allerede påbegynt, det samme gjaldt veiledningen til helsepersonell som forelå i manusform; men programmene satte uten tvil fart i arbeidet. HRS kommer videre fortløpende med konkrete forslag til lovendringer som etter min mening har sin berettigelse som innspill der bedre lovbeskyttelse av kvinner og barn med innvandrerbakgrunn diskuteres. Lovverk er da også en viktig ryggdekning for videre arbeid, men neppe det som vil ha den største effekten på holdningsendring. HRS inntar et standpunkt i boka som jeg mener først og fremst vil hardne frontene, og dermed hindre nettopp integrering.

Aud Talles bok Om kvinnelig omskjering og boken Feminin integrering av Hege Storhaug og Human Rights Service er slående forskjellig i sin tilnærming, likeledes i hva som foreslås av virkemidler. Der Talle inntar en ydmyk holdning og foreslår dialog, ønsker HRS å bruke makt.

På lanseringen av Norges internasjonale handlingsplan mot kvinnelig kjønnslemlestelse i UD 26. juni 2003, sa Nadia Toubia, stifter av interesseorganisasjonen Rainbo som jobber mot kvinnelig omskjæring, at vi ikke trenger mer dokumentasjon av skadevirkninger; vi trenger forskning på hva som skal til for å skape holdningsendring. I siste kapittel definerer Talle én slik mulig kime til endring; det hun ser som øyeblikk av tvil i forhold til den tradisjonelle praksisen i nettopp dialogen med en utenforstående. "Når det blir opna for alternativ gjennom andre sine erfaringer eller gjennom nye livssituasjonar, kan vi tru at tvilen vil bli større" (s 138). Å forstå endringsprosesser blir derfor avgjørende hvis målet er at skadelige praksiser som rammer jenter og kvinner skal opphøre, og likeledes for å unngå nye overgrep i forsøket på feminin integrering.

©Thera Mjaaland. Publisert i Babylon. Tidsskrift om Midtøsten og Nord-Afrika, 1/2004. Universitetet i Oslo. 

Bøkene:

Aud Talle (2003) Om kvinnelig omskjering. Debatt og erfaring. Oslo: Samlaget

Hege Storhaug (2003) Feminin integrering: utfordringer i et fleretnisk samfunn. Oslo: HRS