|
Article De glemte flyktningene Av Thera Mjaaland og Tsegay Negash, Addis Abeba I flyktningleiren Saris i Addis Abeba bor Mollo (40) alene med fem barn. Nå må hun flytte ut av leiren, til en annen bølgeblikkhytte i den etiopiske hovedstaden – hvis hun er heldig. Mollo er en av de mange tusener etiopiere som måtte flykte fra Eritrea da EPLF, Eritrean People's Liberation Front, overtok makten i Eritrea i 1991.
Etter flukten vet hun ikke hvor mannen hennes ble av. Mollo har familie i Addis Abeba, men det vanlige familiestøtteapparatet som eksisterer ellers i Etiopia, fungerer ikke her i samme grad. Folk kan ikke regne med støtte fra slekninger som er travelt opptatt med sitt i storbyen. Den eldste datteren på nitten år sluttet skolen i fjerde klasse for å hjelpe moren økonomisk. Hun begynte å jobbe i et bonabet, en bar. Mollo sier ikke mer, men alle vet at har du først begynt som barista, er ikke veien lang til prostitusjon.
På et tidspunkt var det 50.000-60.000 mennesker fordelt på 16 leire i hovedstaden Addid Abeba. Nå vil myndighetene i Etiopia ha de siste 17.000 flyktningene ut av leirene. Men ut til hva? Inntil nylig bodde det 2000 flyktninger i Saris, der Mollo har sitt lille skur. I leiren har de bodd kummerlig, men uten å betale husleie. Halvparten er nå flyttet ut med tre tusen birr (ca 3000 norske kroner) i lomma fra den etiopiske staten.
Men pengene rekker ikke langt når de må etablere et nytt hjem i hovedstaden. Her er boligproblemet vel så stort som arbeidsledigheten. Er de heldige, finner de en annen bølgeblikkhytte et sted i Addis Abeba. Hvis de blir kastet ut og fortsetter å være arbeidsledige, er de redde for å måtte sove på gaten når pengene er brukt opp.
"Problemer vil passere"
I flyktningleiren møter vi også Mesfin (36), sønnen hans og katten Yalfal. På amharisk betyr yalfal "problemer vil passere". På en av veggene i hytten sin har Mesfin skrevet "Problemer vil passere, men inntil de passerer er de problemer". Han har bodd i leiren i snart tolv år.
Zuriash (30) og Temesgen (37) har en sønn på fire år. Zuriash serverer indjerra, en surdeigspannekake med saus til, og koker kaffe på den tradisjonelle måten. Hun rister kaffebønnene på kullovnen, knuser dem til fint pulver og koker så kaffen i en kanne av keramikk. God kaffe skal være besk, mener hun, og serverer den med mye sukker. Folk stikker innom, prater litt og går igjen. Zuriash og Temesgen har to rom og kjøkken på til sammen femten kvadratmeter. Det står et fjernsynsapparat i hjørnet som Temesgen har fått av en venn. Bølgeblikkveggene er tapetsert med gulnet avispapir fra engelskspråklige aviser. De har skapt et hjem her, men den usikre fremtiden gjør at Zuriash fortsatt føler seg som flyktning.
Hun er født og oppvokst i Asmara i Eritrea. Hennes foreldre var etiopiske. Hun giftet seg første gang da hun var femten år. Mannen var soldat for Derg, militærregimet i Etiopia fra 1975 til 1991. Etter at han døde, flyttet hun sammen med en ny mann og var gravid da hun forlot Eritrea i 1991.
Flyktning for annen gang
Zuriash dro til mannens familie i Bale Goba og fødte en datter der. Han hadde også vært soldat for det etiopiske militærregimet, og satt på det tidspunktet fengslet i Asmara. Etter at han ble løslatt, kom han hjem. Men siden moren hans mislikte Zuriash, ba han henne om å reise.
Hun kom til Saris flyktningleir i Addis Abeba. Siden sendte hun datteren Jordanos til sin mor som var igjen i Asmara. Jordanos, som nå er 11 år, ble flyktning for andre gang da hun og bestemoren flyktet fra Eritrea på grunn av grensekrigen med Etiopia fra mai 1998 til juni 2000. Hun kom til Tigray i Nord-Etiopia for snart to år siden. Hvis regjeringen nå gjør alvor av å kaste flyktningene ut av Saris, vil Zuriash sende også sønnen Aron til sin mor i Tigray. Selv tenker hun på å komme seg til Beirut og få jobb som hushjelp. Hun ser ingen annen mulighet. Men det er tross alt en mulighet selv om det betyr at familien hennes splittes. Igjen.
Hytter i lagerbygning
Hyttene i Saris ser ikke nevneverdig annerledes ut enn bølgeblikkhyttene i andre boligstrøk i både sentrum og utkanten av hovedstaden Addis Abeba. Det som er forskjellig, er at halvparten av hyttene er bygd opp inne i den store lagerbygningen av bølgeblikk. Den ble tidligere brukt til kornlager. Bygningen er bortimot 150 meter lang og 75 meter bred. Inne er det mørkt og hett; bare noen få røde gjennomskinnelige bølgeplastplater i taket slipper svakt lys igjennom. Overgangen fra det sterke lyset utenfor gjør det først vanskelig å se. Hyttene er bygget av blikkplater, papp, plastsekker og presenninger. På fem til seks kvadratmeter bor det fra tre til seks mennesker. De rene hjemmene står i stek kontrast til de generelt dårlige sanitære forholdene ellers i leiren.
De fleste i leiren er fra Tigray, den nordligste regionen i Etiopia, og de fleste mennene var i Eritrea som soldater for militærregimet, Derg. Da Eritrea fikk sin frihet, var Dergs tjenere og deres familier uønsket i det nye landet på Afrikas Horn. Tigray med sin egen frigjøringsbevegelse TPLF, Tigray Peoples Liberation Front, hadde kjempet i 16 år mot det samme militærregimet før den i koalisjon med andre frigjøringsbevegelser tok makten i hele Etiopia i mai 1991. Tigrianerne som hadde vært med Derg, hadde altså valgt "feil" side både i Eritrea og i Tigray. Når flyktningene nå må ut, velger de Addis Abeba fremfor hjemstedet i Tigray. De forklarer det med sjansene for å få jobb er større i en storby, selvom de fleste av dem har vært arbeidsløse i åresvis.
Ingen internasjonal hjelp
Internasjonale organisasjoner hjelper ikke lenger flyktningene i Addis Abeba. Folk skulle ikke bli avhengige av hjelp. Fra 1991 til 1996 ga myndighetene støtte til flyktningene i form av matolje og hvete. De neste to årene hadde de en periode på syv måneder hvor de var del av et Food-for-Work prosjekt. De venter fortsatt på maten. Så tok grensekrigen med Eritrea til (1998-2000); det var ikke lenger penger til flyktningene som likevel var glemt. Med grensekrigen strømmet nye etiopiske flyktninger til Addis Abeba. Noen av dem har funnet veien til Saris fordi de hadde slektninger der.
Men hvordan skal disse flyktningene få verdens oppmerksomhet?
Medieforsker Terence Wright ved Universitetet i Oxford, og teoriprofessor ved Kunsthøgskolen i Bergen, viser til følgende forutsetninger for gjennomslag i mediene: Hendelsen må være så stor at den ikke kan ignoreres, eller folk må mene den har forbindelse til vestens anliggender. Krisen må kunne gi dramatiske bilder, for eksempel hun som fødte i et tre under flomkatastrofen i Mosambigue i februar 2000. Statsministeren i Etiopia, Meles Zenawi, sa til BBC 11. november 2002 at verden vil tro sulten i Etiopia i dag er under kontroll hvis det ikke blir vist sjokkerende bilder av menneskelige skjeletter. Og til sist, dekningen av hendelsen må være nyskapende nok til at den klarer å fange publikums oppmerksomhet
Situasjonen til flyktningene i Saris kan lett bli oppfattet som ubetydelig i forhold til sultkatastrofen som er i emning i Etiopia. Den fryktes å bli verre enn katastrofen i 1984-85. Flyktningenes fortellinger forsvinner i mengden av liknende historier om fattige i millionbyen Addis Abeba. Og i verdenssammenheng er alles øyne for øyeblikket rettet mot Irak.
Flyktningene i Saris har gitt opp å bli hørt.
©Thera Mjaaland og Tsegay Negash. Publisert i Bergens Tidende 6. april 2003.
Epilog: Da jeg skulle besøke Mollo og de andre i Saris sommeren 2003, var denne og naboleiren Kaliti brent ned til grunnen. De som enda ikke hadde flyttet ut mistet alt.
| 
